Skulpturene er utført i ulike typer granitt og i diabas og har noe lekent ved seg. De ser på et vis myke ut der de står. Enkelte av dem ser også ut til å kunne lette fra grunnen. Den harde og tunge steinen er blitt myk og lett.
Istad følger selv steinen i alle etappene, fra den blir hentet ut fra berget i steinbruddet og frem til verket er ferdig montert. Mellom dette bearbeider han steinen gjennom krevende og møysommelige prosesser med stor nøyaktighet. Steinen sages, hugges til og slipes. Skulpturene til Søndre Borgen Helsehus har fått kontrasterende overflater: Noen er helt glatte, andre er ru.
Et skulpturelt rom
"Innsikt" består av tre skulpturer i granitt hentet fra ulike steinbrudd. Den grå og røde «bohusgranitten» er fra Hamburgsund i Bohuslän, like ved der kunstneren har sitt verksted. Den blåsorte «larvikitten» med sine store krystaller er hentet i Larvik. Den blir også kalt labrador eller blue pearl. «Tranåsgranitten», som er hvit og rød, er fra Småland.
De tre skulpturene står sammen på et rundt fundament av grå bohusgranitt. Den ene formen lener seg avslappet bakover, mens den andre strekker lemmene ut og tester balansen. Den tredje hviler rolig i seg selv. Bevegelsene er bare antydet, men de abstrakte formene er uansett i en slags samtale med hverandre. Samtidig henvender de seg til oss som passerer dem.
"Innsikt" er til for beboerne, ansatte og besøkende ved Borgen Helsehus, men også for skoleelever, pensjonister og de som bor i nærmiljøet. Vi inviteres inn i et rom hvor det faller naturlig å sette seg ned og la hånden stryke over de ulike overflatene. Den lyse granitten har fått en ru overflate ved hjelp av krysshamring. Den føles annerledes enn den glatte blåsorte perlen, eller egget, som er slipt og polert. Overflatene får også ulik temperatur ut fra hvordan de er bearbeidet.
Et utfluktsmål
Den frittstående skulpturen Utsikt står i ly av et gammelt frukttre mellom Helsehuset og naboeiendommen Kulturhagen, og skaper en forbindelse mellom de to områdene. Vi får lyst til å sette oss på den og se utover landskapet. Slik skulpturen er plassert fungerer den også som et utfluktsmål for folk i nærmiljøet, kanskje spesielt for beboerne på Helsehuset.
Skulpturens smale lange kropp har plass til flere om man sitter tett. Den kan ligne et dyr som balanserer noe på snuten – en enorm dråpe som aldri vil briste? «Dråpen» er av diabas. Omgivelsene speiler seg i den blankpolerte overflaten. Kroppen er føyd sammen av grå og rød granitt og har et belte av diabas.
Diabasen, som er en vulkansk bergart, er hentet fra Skåne. Den kommer fra et lag dypt nede i jordskorpa, den er en gangbergart, og det finnes kun små steinbrudd med diabas. Ofte åpenbarer den seg som mørke ganger, eller løpere, i berget. Den er betydelig tyngre enn granitten og skal være vanskeligere å hugge til. Den oppfører seg annerledes, har en annen personlighet. Vi aner at dens vei fra steinbruddet i Skåne og hit har krevd mange arbeidstimer. Diabasen er slipt og polert med den hardeste steinen av dem alle, diamanten.
Steinens liv
Det at Istads skulpturer kan oppleves som myke og lette, er nok forbundet med den utradisjonelle måten de er bearbeidet på. Vi er ikke vant til å se stein formet og føyd sammen på denne måten. Kunstneren tester ut materialets yttergrenser og skaper variasjoner og spill i overflatene som vi kan både se og føle.
Stein forbindes med noe solid og støtt, dens liv er langt. Men selv om den har så å si evig liv, vil ikke det si at den er uforanderlig. Den endrer seg med vær og vind, tenk bare på bølgenes brenninger, hvordan de former og sliper både små og store steiner.
Menneskelig aktivitet setter også spor i steinens overflate om den blir gjentatt nok ganger. En steintrapp med blankslitte trinn viser at mange før oss har oppsøkt de rommene vi er på vei til. Et steingulv som er trådt på i århundrer kan fortelle oss om menneskenes bevegelse i rommet. En steinskulptur med glatte og blanke partier viser at den har blitt strøket av tusenvis av hender i årenes løp. Tiden nedfeller seg i steinen, det er som om selve tiden blir synlig. Å stryke over slike glatte partier er som å møte hender fra ulike tider som har vært ute i samme ærend som en selv.
Istads skulpturer kjennetegnes av at de vil bli tatt på. De er inviterende og venter på å bli strøket og berørt – og ta opp i seg våre berøringer.
Tekst: Halvor Haugen & Nina Mauno Schjønsby / Tekstbyrået
Bio
Peder Istad (f. 1968) er utdannet billedkunstner ved Kunstakademiet i Reykjavik og Institutt for farge ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. Etter endt utdannelse i 1996 har han hovedsakelig arbeidet med skulptur og installasjon i is og stein. Arbeidene hans kjennetegnes ofte ved at de har noe lekent ved seg og inviterer til bruk.
Istad har utført en rekke utsmykninger for det offentlige rom i Sverige og Norge, som Morfars hörna (2020, Askersund) og Fairy and Fungi (2018, Kungsbacka). I Enorm (2019) på Haugenstua skole i Oslo bukter en orm i granitt seg med en letthet som gjør at vi nesten glemmer hva den er laget av.