Alle motivene er malt i akryl og har en tilknytning til det lokale landskapet nær Borgen i Asker. Det er som om kunstneren har hentet inn den omkringliggende naturen og latt den få plass i bygget.
Vanligvis bruker Wanthiang arkivfoto som et utgangspunkt i arbeidsprosessen, enten hun har tatt dem selv, i Thailand hvor hun vokste opp eller på ulike reiser, eller funnet dem i illustrerte bøker eller på internett. Men til Søndre Borgen Helsehus ble en annen tilnærming nødvendig. Her gjorde kunstneren seg kjent med naturen i området.
Gjenkjennelige landskap
Veggmaleriene er inspirert av naturen ved Semsvannet, Svartputt, Solli Gård og Lille Sandungen, men det er ikke snakk om noen fotorealistisk gjengivelse. Landskapenes lukter, farger og stemninger er snarere et utgangspunkt. For oss som har gått mye i disse landskapene, føles de gjenkjennelige. Vi synes vi drar kjensel på en åsrygg, en treklynge, et bakkehell og buktende linjer i landskapet.
Kunstneren bruker et såkalt flytende perspektiv, som særlig er utbredt i en asiatisk billedtradisjon. I stedet for et fast ettpunktperspektiv, som det lineære, blir komposisjonen omskiftelig. Flere synsvinkler blir gyldige, det finnes ikke én riktig måte å lese bildet på. Ulike scener eller begivenheter får altså utspille seg på samme tid, og det er opp til oss å navigere. Som betraktere blir vi dermed mer aktive. Det er vi som definerer gangen i det hele, hvor blikket skal vandre og hva det skal feste seg ved. Og det er som om bildet fremstår litt annerledes hver gang vi ser på det, avhengig av hvordan vi velger å se. Dette flytende perspektivet gjør at de ulike partiene i bildet blir like viktige. Billedrommet blir et ikke-hierarkisk rom.
Under trekronene
Når vi kommer inn i Søndre Borgen Helsehus, entrer vi samtidig et rom i skogen. Vi omfavnes så å si av tett granskog i det vi går inn i vindfanget. Den røde skogbunnen brer seg ut fremfor oss, og mellom de høye grantrærne faller lyset inn og får fargene til å skimre. Rommet i skogen er malt på kryssfinér av bjørk. Utskjæringer direkte i treverket skaper et relieff med et rikt mønster i overflaten.
I venterommet, i samme etasje, er det lite naturlig lys. Det som tidligere var en hard grå betongvegg, er forvandlet til et åpent vindu ut mot verden: Vevre langstrakte stilker, malt med lyse og lette strøk, strekker seg fra gulv til tak. Kunstneren går helt nært innpå motivet, slik at vi kan se mønsteret i de ulike bladene. Denne vegetasjonen er også lokal, men motivet er så abstrahert at det er vanskelig å avgjøre hvilke planter som er avbildet.
Når vi beveger oss oppover i etasjene i Søndre Borgen Helsehus er det som om vi følger en sti gjennom skogen, som bukter seg i uante retninger. Grantrærne strekker seg høyt mot himmelen, og sollyset spiller i trekronene. Veggmaleriene rommer et utall variasjoner av grønne og røde nyanser. Lyset gjennomstrømmer enkelte deler av vegetasjonen, mens andre partier går over i det dypeste mørke.
Spisestuene i andre og tredje etasje har fått hvert sitt store veggmaleri. Det første viser et hus i en gressbakke, omgitt av skogkledte åsrygger i sort, rødt, oransje og grønt. Det er noe gåtefullt, og eventyrlig, ved dette mennesketomme landskapet som speiler seg i den stille innsjøen. Det andre veggmaleriet er uten horisont, vi inntar et slags skråstilt fugleperspektiv. Vi ser ned på et opprørt vann omkranset av frodig vegetasjon hvor insekter og dyr lever sine hemmelige liv. Vinden lager ville krumninger i vannoverflaten, slik at den går over til å bli et abstrakt mønster i grønt, sort og gult.
Det var en gang
Tittelen "Try walking backwards, she said" inneholder en oppfordring som har flere lag. Handler det om å prøve ut nye metoder i livet? Eller skal vi forstå tittelen i en mer overført betydning, hvor vi inviteres til å drømme oss tilbake i tid? Kanskje vekker disse veggmaleriene assosiasjoner til eventyrenes tilbakevendende begynnelser: «Det var en gang ...», hvor vi hensettes til steder der tiden har opphørt å eksistere. Og der tiden heller ikke lenger kan definere hva som er mulig.
Tekst: Halvor Haugen & Nina Mauno Schjønsby / Tekstbyrået
Bio
Apichaya (Piya) Wanthiang (f. 1987) er utdannet billedkunstner ved Sint-Lukas i Brussels og ved Kunsthøgskolen i Bergen. Gjennom ulike medier som maleri, skulptur og installasjon undersøker hun omgivelsenes påvirkning på hvordan vi sanser og samhandler. De siste årene har hun hatt en utstrakt utstillingsvirksomhet, med separatutstillinger ved blant annet MUNCH, Galleri Brandstrup og UKS i Oslo, samt BGE Contemporary i Stavanger og Kristiansand Kunsthall. Nylig utførte hun også to monumentale utsmykninger ved henholdsvis Norges miljø- og biovitenskapelig universitet på Ås, og nye Ruseløkka Skole i Oslo.